"Til syvende og sist skal mennesket ikke spørre hva meningen med livet er, men oppleve seg selv som den livet retter spørsmålet til." Dette er én av konklusjonene Viktor E. Frankl treffer i logoterapien, som han utviklet på bakgrunn av sine tre år som konsentrasjonsleirfange. Han hadde et ønske om å utbre teoriene sine, og dette gav ham en mening med livet og gjorde ifølge ham selv at han overlevde de umenneskelige vilkårene i konsentrasjonsleiren. I logoterapien blir viljen til mening framhevet som menneskets viktigste drivkraft, i motsetning til Freuds viljen til lyst og Adlers viljen til makt. Den bygger på den moderne eksistensialismen, som tar utgangspunkt i menneskets frie valg og ansvar, framfor å oppfatte det som maskinelt og styrt av arv og miljø. Logoterapien, som i dag utøves på flerfoldige klinikker verden over, beskrives klart og enkelt i bokens andre halvdel, mens første del beskriver Frankls opplevelser som konsentrasjonsleirfange - en beskrivelse som er spesielt rystende på grunn av framstillingens nøkterne og analyserende form. Boken er gjenopptrykt i utallige opplag, og flere millioner utgaver er solgt verden over. Den er listet som en av de ti mest innflytelsesrike bøkene i USA.