Festivaler har i de senere årene inntatt en sentral rolle i norsk kulturliv, og det har utviklet seg et mangfold av ulike festivaltyper. Denne rapporten viser hvordan Kulturrådets tilskuddsordninger til festivaler fungerer som kunst- og kulturpolitisk virkemiddel. Rapporten rommer på den ene siden en overordnet analyse av festivalers særpreg, og av de sentrale målene i norsk kulturpolitikk og Kulturrådets virksomhet. På den andre siden analyserer den festivalarrangørenes og publikums tilpasning til og syn på kulturpolitiske føringer og virkemiddelapparat. Rapporten presenterer tre hovedfunn. Det første er at Kulturrådets forvaltningspraksis er preget av en pragmatisk tilpasning til et sammensatt og mangfoldig landskap av festivaler. Det andre hovedfunnet er at Kulturrådets tilskudd til festivaler preges av en økende institusjonalisering, hvor de samme festivalene mottar tilskudd år etter år. Samtidig som Kulturrådet legger stor vekt på fleksibilitet og nyskaping, har både festivalarrangører og Kulturrådet et klart behov for forutsigbarhet. Det tredje hovedfunnet er at mange ulike kvalitetsbegreper er virksomme, både innad i Kulturrådet og blant festivalarrangørene. Her ligger det en spenning mellom ulike verdihierarkier. Rapporten er skrevet av en gruppe forskere med base på OsloMet - storbyuniversitetet.