Alle mennesker har noen fysiske lidelser. At det verker litt her og gjør litt vondt der, er normalt. At kroppen vår i løpet av livet har fått noen arr etter ulykker, at den er slitt av hardt arbeid eller er sliten etter fødsler, tilhører menneskets livsløp. Men hvorfor har noen allerede som barn sykdommer som ADHD, atopisk eksem eller astma, der man ikke blir bedre? Hvorfor velger noen ungdommer å forgifte kroppen sin med rusmidler eller å sulte seg i hjel? Er det å få hjerteinfarkt på grunn av stress en naturlig risiko? Er kreft uunngåelig? Er demens i alderdommen ikke til å unngå? Skal vi bare avfinne oss med diabetes, revmatisme eller magesvulster og si oss tilfreds med symptom- eller reparasjonsbehandling? Mange eksempler fra min terapeutiske praksis dokumenterer at sykdommer absolutt ikke er skjebnebestemte, aldersavhengige eller et tegn på dårlige gener. Når vi ser nærmere etter, viser det seg at de er et resultat av livserfaringer som vi psykisk ikke har kunnet bearbeide. Sykdom er en følge av psykotrauma som har manifestert seg i kroppen. Dette er noe vi stadig ser i de terapeutiske gruppene der jeg jobber med intensjonsmetoden og identitetskonstellasjoner: