Den franske filosofen Henri Bergsons bok De to kilder til moral og religion er den siste store avhandling fra hans hånd. Den utkom i 1932. Boken hadde vært imøtesett i lang tid og var en klassiker allerede da den utkom. I boken fremstiller Bergson sine moral- og religionsfilosofiske synspunkter. Det sentrale temaet er skillet mellom hva Bergson kaller den «lukkede» og den «åpne» moral: Den lukkede moral uttrykker de regler, konvensjoner og vedtekter som gjelder innenfor et bestemt samfunn. Den har ikke almengyldighet, men veksler fra samfunn til samfunn. Den åpne moral innebærer på sin side en frigjørelse fra den lukkede moral. Den har ikke samfunnet som sitt mål, men omfatter tvertimot alle mennesker. Den er samtidig personlig og innebærer en indre berikelse. Den virker ikke ved press, men ved den tiltrekning som utøves av de store etiske og religiøse personligheter gjennom historien. Til disse to former for moral svarer henholdsvis den «statiske» og den «dynamiske» religion. Mens den statiske religion er forankret i samfunnets strukturer og uttrykker dets behov for å bevare seg selv, har den dynamiske religion sin kilde i det dypeste og inderligste i personligheten. Med utgangspunkt i disse to former for moral og religion behandler Bergson temaer som også har aktualitet idag, som nasjonalisme, menneskerettigheter, krig, internasjonalt samarbeide og demokrati. Boken er oversatt av Aasmund Brynildsen med et etterord av A.H. Winsnes. Den foreligger her i ny revidert utgave ved Hans Kolstad. Bergson (1859.1941) fikk Nobelprisen i litteratur i 1928.