– Jeg drar hjem nå, sa Cathrine rolig og møtte dronningens blikk. – Min gjerning her er over – spesielt nå som jeg ikke kan hjelpe Ingegjerd.
– Bebreider du meg dette med Ingegjerd, Cathrine? Dronningen så granskende på henne.
– Det er ikke min plass å bebreide konger og dronninger når de gjør sine valg, mumlet Cathrine og så i gulvet.
– Det har aldri hindret deg tidligere så vidt jeg kan huske, sa dronningen skarpt.
– Men Skule er ikke for Ingegjerd. Hun er kongsdatter og kongssøster, og dessuten er aldersforskjellen for stor. Ingegjerd ser klokskapen i det valget som er gjort, og bøyer seg for kongens vilje.
Cathrine sukket: – Jeg kommer aldri til å forstå dette maktspillet. Det eneste jeg ser at Ingegjerd er dypt ulykkelig og at jeg ikke kan hjelpe henne. Derfor drar jeg så snart det byr seg skipsleilighet – og jeg tar gutten med meg!
– Klokskapen i den avgjørelsen stiller meg tvilende til, svarte dronning Ellisiv. – Du vet ikke hva som venter deg på Island. Kanskje tar du gutten fra asken til ilden?
Cathrine møtte dronningens blikk.
– Men den avgjørelsen er min – og min alene! Han er min manns sønn og mine barns halvbror, og jeg skal forsvare hans rett med mitt liv.
Dronningen bøyde hodet samtykkende. – Da blir det slik, sa hun. – Du vet at jeg aldri har hatt annet enn respekt for avgjørelsene dine. Hvis våre veier må skilles, ville det smerte meg hvis det var med ufred.
– Det blir ikke med ufred, sa Cathrine. – Men det blir med sorg for Ingegjerd. Hun hadde fortjent bedre etter det hun har vært gjennom.
– Bedre enn en konge?
– Å Ellisiv! utbrøt Cathrine. – Kan du ikke se at Ingegjerd allerede hadde funnet sin konge?