Boken fremstiller den statlige kunstpolitikken og dens betydning for fremveksten av et norsk kunstliv. Den gir en oversikt over norske kunstforhold før 1814, og går gjennom foreliggende litteratur. Tre kunstneres forhold til tidlig norsk kunstpolitikk beskrives: Hans Michelsen, I. C. Dahl og Jacob Munch. Dahl fremstilles som en nasjonal kunstpolitisk strateg. Det påvises at den norske kunstpolitikken starter i 1818, med etableringen av en statlig tegneskole organisert som et kunstakademi etter vanlig europeisk mønster: Den var et kunstselskap for utbredelse av god smak, den første kunstnerorganisasjon, statens rådgiver i kunstspørsmål, elementær kunstskole for håndverkere og kunstnere, arrangør av de første kunstutstillinger, bestyrte Nasjonalgalleriet fra 1836, og var fra 1840 den første statlige stipendiekomite. Tegneskolen var sentrum i et kunstpolitisk kunnskapsregime, et akademiregime under statlig kontroll.