Denne boken er en fortsettelse av Akademiregime og Kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850, og Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime. Kunstpolitikk 1850-1940. Den behandler norske kunstforhold 1940-45, med sitt førerregime og dets opposisjon. For første gang behandles oppgjøret etter 1945 med de kunstnere som hadde støttet det NS-ledede kunstpolitiske regime, eller brutt hjemmefrontens paroler. Etter 1945 ble kunsten brakt inn på mange av hverdagens arenaer: arbeidsplassene, skolene, sykehusene, hjemmene, parkene, drabantbyene. Kunsten skulle ut til folk i by og bygd, med statlig støtte og kunstnerisk kontrollert av Bildende Kunstneres Styre. Gjennom bedre utdanning, økt levestandard og mer fritid skulle folks interesse for kunst øke, slik at kunsten kunne klare seg uten statlig støtte. Da folks interesse i stedet vendte seg mot underholdningskulturen, oppsto en kulturpanikk på Stortinget etter 1960. Den resulterte i nye stipendieordninger og opprettelse av Norsk kulturråd. Da dette heller ikke hjalp, oppsto en ny kulturpanikk etter 1970. Mottrekket var en ny kulturpolitikk, med vekt på egenaktivitet, desentralisering og demokratisering. Den bidro til at det 90 år gamle kunstpolitiske akademiregime med det elitære BKS i sentrum, ble avløst av et demokratisk og desentralisert fagforeningsregime.