Han ser ut som en helt vanlig mann. Ingen kan se på Gunnar (58) at han er hjemløs og ikke eier annet enn det han går og står i. Når trygden kommer, drar han bankkortet i betalingsterminaler. Han kjøper en kopp kaffe i en kafé og setter seg for å lese avisen. Sannheten er at han gjennom mange år har manglet et sted å bo, og at han siden ungdommen har misbrukt alkohol. Dag ut og dag inn har han vandret gatelangs, full av selvforakt. Gunnar har ikke tall på alle de løgnene han har fortalt andre for å dekke over sitt håpløse liv. "Jeg bor rett nedi gata der", sier han, og peker vilkårlig. Han har diktet seg en hverdag med verdighet. Løgn har tatt løgn. Ikke engang familien hans har visst at han mangler bopel. Han har brukt rusen som flukt. Alkoholen har vært hans nærmeste venn. Hva er det som gjør at enkelte tåler motgang så mye dårligere enn andre? Barndommen til Gunnar var svært vanskelig, men søsknene hans gikk det bra med. Kan han skylde på den da?