Mens "Wilhelm Meisters læreår" (1795-1796) er en av tysk litteraturs absolutt mest epokegjørende "dannelsesromaner", er "Wilhelm Meisters vandreår" (1821-1829) en roman med et mer almenmenneskelig perspektiv. Hovedtanken er at mennesket må gå fra en mer selvsentrert individuell utvikling til en erkjennelse av at man skal tjene det menneskelige fellesskapet. Wilhelms vei går fra svermerisk teaterentusiast til nøktern livreddende sårlege.
"Wilhelm Meisters vandreår" er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en rammefortelling, av brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, tekniske beskrivelser, noveller og fyndord. Formen var utfordrende for samtidens lesere, men i vår tid er nettopp "Wilhelm Meisters vandreår" av mange blitt betraktet som en viktig forløper for det 20. århundrets eksperimentelle roman. Sverre Dahl fikk Kritikerlagets oversetterpris for sin oversettelse av "Wilhelm Meisters læreår". Han har også oversatt "Wilhelm Meisters vandreår" og skrevet forord.