Kristin kunne ikke forstå hvordan faren hadde kommet på dem. Lars var ildrød i ansiktet og øynene hans gnistret. Kristin ble stående stum av overraskelse. Lars så fra henne til Anders. Stillheten som fulgte var trykkende, men blikket til Anders vek ikke en tomme. - Jeg anmoder deg, Anders Brenden, om å ta med deg tingene dine og forsvinne fra gården øyeblikkelig, sa Lars med tilkjempet ro. Stemmen var iskald, Kristin så hvordan kjevene hans arbeidet, mens øynene som hvilte på Anders var svarte av raseri. Kristin knyttet nevene mens tårene sved bak øyelokkene - Du kan ikke mene dette, sa Kristin. Du kan ikke bare jage arbeidsfolket mitt. - Jeg jager hvem jeg vil, brølte han. Så, se og kom deg av gårde. Han hyttet med stokken mot Anders.