Hvordan bli en god forsker og hvordan skrive ut forskningsresultatene på en god måte? Det handler langt på vei om profesjonsidealer og forskerens etiske ansvar. Metodelitteratur og veiledere oppfordrer ofte studenter og forskere til å reflektere over slike spørsmål, men gir sjelden konkrete råd om hva man kan gjøre i praksis. Nettopp det gjør forfatterne av denne boka. Forskeren tar nødvendigvis sine egne erfaringer med inn i intervjuer og datasamlinger, og mangel på refleksjon over eget ståsted og sin egen opptreden kan forandre og forringe data. Forskeren i forskningsprosessen viser hvordan valg av teorier og problemstillinger styres av blant annet forskerens eget kjønn, klasse og erfaringer. Med utgangspunkt i gestalttradisjonen og dens opphav i fenomenologien klargjør forfatterne hvordan forskeren situerer seg, eller plasserer seg selv i praksis. Også skrivearbeidet preges av forfatterens ståsted. Gjennom eksempler viser boka hvordan en ferdig tekst kan endre seg om forskeren reflekterer over leserens ståsted. Noen sentrale spørsmål i boka: Hvordan kan forskeren situere seg i praksis? Hva snakker egentlig informantene om? Kan makt fjernes i forskningsrelasjoner? Hva er forskerens situasjon, rolle og dilemmaer i forskningsprosessen? Hvilken betydning har situeringen når forskeren skriver ut dataene? Professor Arne Johan Vetlesen sier om Forskeren i forskningsprosessen: «Sjelden har en kortfattet tekst lykkes så godt med å bevisstgjøre så mange grunnleggende aspekter ved samfunnsforskerens selvforståelse, det være seg statsviterens som antropologens. I godt språk og med selvopplevde eksempler presenteres både klassiske bidrag og den i Norge altfor lite kjente gestalt-tradisjonen.» Og professor Kristin Heggen sier: «Et klokt og kjærkomment bidrag til metodelitteraturen i helsefagene. Boken viser hvordan forskning farges - gjennomgående og dyptpløyende - av forskerens dialogiske forhold til forskningsdata, seg selv som forsker og utskriving av data til tekst.»